Everything lasts forever

Everything Lasts Forever er det avsluttende kunstneriske arbeidet i ph.d.-prosjektet Dancing Through Grief. Tittelen rommer en mild motsigelse. Sorg minner oss om at ingenting varer. Og likevel, gjennom kroppene våre, gester, delt tilstedeværelse, lyd og avtrykkene vi etterlater i og med hverandre, gjør alt det.

Et pust holdt mellom to mennesker. En hånd som hviler på en annens skulder. En sang som huskes. En bevegelse som gjentas flere tiår senere. Dette er ikke faste monumenter, men levende spor. Flyktige, og likevel varige.

Forestillingen forsøker ikke å løse sorgen eller gi den en bestemt form. I stedet skaper den et kompositorisk rom hvor sorg kan møtes som bevegelse, som resonans, som relasjon. Den spør: Hva om sorg ikke er noe vi skal gå videre fra, men noe vi beveger oss gjennom sammen med?

Everything Lasts Forever er ikke tenkt som en avslutning, men som en fortsettelse. En åpning mot hvordan sorg, minner, og levd kroppslig erfaring fortsetter å sirkulere mellom kropper, rom og tid.


Foto: Mohammadreza Akrami

---

Everything Lasts Forever is the final artistic work of the PhD project Dancing Through Grief. The title offers a soft contradiction. Grief reminds us that nothing lasts. And yet, through our bodies, gestures, shared presence, sound, and the imprints we leave on and with each other, everything does.

A breath held between two people. A hand resting on another's shoulder. A song remembered. A movement repeated decades later. These are not fixed monuments, but living traces - ephemeral, yet enduring.

The performance does not attempt to resolve grief or give it form. Instead, it creates a compositional space in which grief can be encountered as movement, as resonance, as relation. It asks: What if grief is not something to move on from, but something we move through with?

Everything Lasts Forever is not conceived as an ending, but as a continuation. An opening towards how grief, memory, and lived embodied experience remain in circulation between bodies, spaces, and time.


Photo: Mohammadreza Akrami 

← Tilbake til program