Stavanger secession 2026 - To Live and Think Like Pigs
Stavanger Secession 2026 - To Live and Think Like Pigs
Kuratert av Pernille Dybvig og Charles Teyssou
Utstillingsåpning 10.04, 18:00 - 20:00
Utstillingsperiode 10.04 - 25.04
Åpningstider: Tors-Fre 13:00 - 17:00 /Lør - Søn 12:00 - 16:00
Kunstnere: Carsten Höller og Rosemarie Trockel, Hanne Tyrmi, Deborah Stratman, Ken Lum, Rebecca Ackroyd, Ang Siew Ching, Sebastian Jefford... flere navn annonseres snart.
Stavanger Secession 2026 - To Live and Think Like Pigs tar utgangspunkt i grisen: dyret med den raffinerte luktesansen, men som også brukes som skjellsord; det foraktede pattedyret; cyborgkroppen som stadig modifiseres av den globaliserte agroindustrien; og tegneseriedyret, med sin syntetiske, rosa hud. Grisen er på mange måter et verdensvesen. Den bærer på en sannhet, ikke bare om modernitetens tilslørte makt og vold, men også om menneskehetens evne til å innskrive sine mest uutholdelige trekk i en annens kropp: grådighet, fråsteri, urenhet, overflod og skitt. Å leve og tenke som grisen er å eksistere i skjæringspunktet mellom industriell automatisering, masseforvaltning av kropper, antroposentrisme, og i prosesser hvor det er den andre som blir gjort til en avskyelighet.
For tredje år på rad vender hovedutstillingen til Stavanger Secession tilbake til Ølhallene på Tou Scene. Gjennom et utvalg av video, installasjon, skulptur, litteratur og tegning av norske og internasjonale kunstnere, arkitekter, forfattere og filmskapere, vil utstillingen undersøke en serie av perspektiver og ringvirkninger knyttet til årets tematikk.
Konsensus
Denne utgaven av festivalen har hentet sin tittel fra Gilles Châtelets bok med samme navn. Châtelet, som var matematiker, filosof og polemiker, beskriver den gjennomsnittlige vestlige borger gjennom det kognitive husdyret - mettet av komfort, overflod og underholdning 24/7. Han sporer den langsomme forråtnelsen av libertariansk optimisme fra 1960-tallet (1) til den libertarianske kynismen på 1990-tallet (2). Videre argumenterer Châtelet for hvordan denne kynismen senere ble brukt av den liberale motreformasjonen for å drive Vesten mot ulike former for teknopopulisme (3). Man kan knapt sies å ha vært mer klarsynt, slik man i dag observerer utviklingen av den stadig tettere alliansen mellom eliten i Silicon Valley og den ekstreme høyrefløyen på den andre siden av Atlanteren.
For å si det med hans egne ord: "To have moved from cannon fodder to consensus flesh and to informational paste is certainly a 'progress.' But these fleshes spoil quickly: consensual raw material is essentially putrescible and turns into a populist unanimity of silent majorities, which is never innocent." (1) Sinnet kan minne om kroppen, innsåpet og automatisert. Innkapslet i en kultur drevet av forestillinger om nytte og sunn fornuft, adlyder sinnet et premiss som holder middelmådighet i live. Når løftet om konsensus har etablert seg som et mål i seg selv, avsløres modernitetens besettelse av ensartethet og renhet, og derigjennom motviljen mot tvedydighet og annerledeshet.
Skam
Skam er en av de sterkeste følelsene vi har. Skammen ved å være menneske, konfrontert med vår moralske vulgaritet. Skam er den menneskelige masken vi tar på oss når vi avviser vår dyriske natur. Slik Georges Bataille poengterte:
"Today, as though clinging to what is essential, we tenaciously hold onto the dissimilarities that set us apart from the animal. Anything that recalls the animality persisting within us unfailingly appalls us and, like a prohibition, makes us recoil in horror."(2)
I kontrast til Reinsdyrtiden, hvor man svøpte seg i dyrets prestisje og ofte gjemte sitt eget ansikt bak masken av et dyr, oppstod mennesket da dette ble erstattet med den profane masken av Homo faber. "There is no other way to escape the ignoble than by becoming-animal (growling, burrowing, sneering, convulsing): thought itself is sometimes closer to a dying animal than to a living, even democratic, human being."(3)
Makt
Porcile av Pier Paolo Pasolini forteller den tragiske historien om Julian, sønnen til en velstående italiensk industriarbeider, som nekter å følge i farens fotspor og å delta i de progressive mai 68-protestene som kjæresten hans er en del av. Filmen har blitt beskrevet som en fortelling om umuligheten av å unnslippe de suverene maktformene i kapitalismens komplekse samfunn (4). Denne umuligheten utspiller seg gjennom Julians manglende evne til å velge det ene over det andre (4). I stedet for å ta et valg som imøtekommer faren eller kjærestens ønske, rømmer han til en svinesti i skogen bortenfor familiens villa hvor han gjør det utenkelige og innleder sex med grisene. Grisen blir her omgjort til en frastøtende fantasi, hvor Julian ikke bare nekter å ta stilling til situasjonen han står i, men også forsoner seg gjennom det unevnelige, uangripelige og uanstendige, det være både i et kapitalistisk, liberalt og reaksjonært samfunn. Grisen, som vanligvis er et objekt utsatt for en automatisk død, blir her omgjort til et symbol på åpenbaring, funnet på baksiden av frihetens emblem.
For å kunne bedre forstå besynderlighetene ved denne påstanden, må man vende tilbake til forbindelsen mellom grisen og den moderne arbeideren, slik den kommer til uttrykk i utviklingen fra slakterhus til fabrikk. Som Henry Ford bemerket, var slakterhusene i Chicago de første i historien til å introdusere konseptet samlebånd. I nyere tid har Vasile Stănescu videre observert hvordan det ikke bare er grisen, men også mennesket, som på det tidspunkt ble underlagt kapitalismens konformitet:
"Animals, as living beings, were largely irregular and messy... In order to make sure the animals were processed correctly, a large number of workers were required. But the workers, as living beings as well, were largely irregular and messy. You have on the one hand a huge series of technological innovations: the overhead drag line, the conveyor belt, automatic shifters, etc.; and on the other hand, you have to use these workers that are a friction to the capitalist desire for speed and control. The companies didn't just need hogs to submit; they needed to figure out how to make the workers submit as well."(5)