Han hadde noen dager ferie som etter planen skulle brukes på en strand i Hellas, men valgte i stedet å besøke Tou og få prima street food fra Fortou.
NAVN: Magnus Myhr
FØDT: 17.10.1985
FRA: Klæbu
BOSTED: Oslo
UTDANNET: BA i moderne og samtidsdans fra KHIO 2007, videreutdanning fra Movement Research i New York og The Edge i Los Angeles.
Hva jobber du med nå?
Nå forbereder jeg to teaterproduksjoner på henholdsvis Oslo Nye Teater og Det Norske Teatret i Oslo, hvor jeg skal ha koreografi i høst og vinter, samt en ny egen produksjon «HEARTFELT», som etter planen skal ha premiere våren 2020, og blant annet besøke RAS – regional arena for samtidsdans i løpet av 2020!
Hva er ditt forhold til Tou?
Jeg spilte i forestillingen «GOODBYE KITTY» her i februar, og det var en veldig god opplevelse! Jeg elsket gjestfriheten, huset og folkene (og maten!) og faktum at et slikt hus finnes her i Stavanger er godt å tenke på. Nå er jeg tilbake for å hilse på Huy (som er vikar for Lene Aareskjold) og får med meg litt av NyMusikk-festivalen Only Connect.
Hva var det som gjorde at du bestemte deg å jobbe med scenekunst?
Jeg har alltid vært glad i å opptre, men det var ikke før jeg var 16 at jeg begynte å danse for alvor, og dermed bestemte meg for å satse på dans som karriere. Det var vel noe med at det var så godt å uttrykke seg fysisk som gjorde det, samt en veldig sterk følelse av å høre hjemme et sted. Jeg fant liksom litt meg selv i dansen, og følte jeg kunne være meg selv, noe jeg ikke alltid følte i oppveksten.
Fortell om en scenekunstopplevelse som har betydd mye for deg.
Det er et vanskelig spørsmål, jeg klarer ikke å fortelle om bare en opplevelse. Jeg vil heller trekke frem kunstnerskapene til Robert Wilson, Verk Produksjoner, Eirik Stubø, ToyBoys og Hooman Sharifi. De er alle vidt forskjellige kunstnerne som har laga arbeid som har inspirert og betydd mye for meg.
Hva gjør at du fortsetter å jobbe med scenekunst?
Det er at jeg fortsetter å lære og mislykkes. Det deilige med scenekunst er at man aldri helt kommer i mål, og det er drivkraften for å fortsette: man vil prøve igjen! Heldigvis er jo hvert verk bare et nytt forsøk, og det er trygt å tenke på, ellers hadde jeg ikke hatt nerver til å fortsette med dette.